Denne artikkelen analyserer funksjonene fortaler har i folkeretten, med et spesielt fokus på Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK). Forfatteren fremhever at fortaler har en verdi som strekker seg utover det rent symbolske, og understreker deres mangesidige rettslige betydning. Forskjellene mellom fortaler i nasjonal rett og folkerett fremheves, og det tradisjonelle skillet mellom bindende og ikke-bindende rett utfordres til fordel for en mer nyansert forståelse av internasjonale rettskilder. Artikkelen foreslår en typologi med fire hovedfunksjoner: fortolkende, erklærende, systematiserende og lovgivende. Gjennom en casestudie av EMK viser artikkelen hvordan disse funksjonene manifesterer seg i praksis. Fortalen brukes til å tolke traktatens bestemmelser, anerkjenne rettslige og faktiske forhold, systematisere rettskilder i en bredere rettslig kontekst og til å lovfeste visse rettigheter og forpliktelser. Videre har Den europeiske menneskerettighetsdomstolens aktivt brukt fortalen i sine avgjørelser, noe som bekrefter dens rettslige betydning. Funnene viser at fortalenes normative rolle har vært undervurdert. De viser at fortaler kan ha betydelig normativ kraft, særlig når de er resultatet av forhandlinger og uttrykker enighet mellom partene.
Mónica Naime (Mon,) studied this question.